Like før og etter år 1900 ble skjønnlitteraturen en sentral arena for å utforske identitet, kjønn og relasjoner.

I store deler av sitt liv reiste og vandret Hamsun mye. I tenårene flakket unge Knut blant annet til Lom, Bodø, Bø i Vesterålen, Kjerringøy og Tromsø. Senere dro han til Kristiania, København, Hardanger, to ganger til Amerika på 1880-tallet, til Paris på 1890-tallet, til Finland og Kaukasus rundt århundreskiftet, flakkende rundt på innenlands hoteller og pensjonater helt fram til slutten av 1930-tallet. Og deretter til tvangsmessig opphold på både gamlehjem og psykiatrisk klinikk.

Hvordan kan det ha seg at Hamsun, som markedsførte seg selv som en ”moderne forfatter” gjennom skildringer av moderne splittelse og sensible menneskesinn på 1890-tallet, endte opp med å bli en refser av alt moderne, fra demokrati til leppestift?

Knut Hamsun var hele sitt voksne liv et politisk menneske. Han var interessert og engasjert i det som rørte seg i samfunnet. De store endringene som preget Norge i perioden, fulgte han på nært hold. Gjennom ulike typer arbeid, reiser og sosialt samvær, gjennom det han leste og det han skrev, kom Hamsun til å sette sitt preg på omgivelsene. Men Hamsun var ingen politiker. Han deltok ikke i ordinært politisk arbeid. Han kjente dårlig til de politiske beslutningsprosessene, og hans innflytelse på disse var liten. Mer enn å bidra til å utforme det moderne samfunnet, bidro han med et bestemt blikk på det moderne samfunnet.

Det er ingen hemmelighet at forfatteres syn på litterær kvalitet gjerne henger intimt sammen med deres egne ambisjoner og litterære program.

Om sakprosaforfatteren Knut Hamsun

Jeg så direktøren to ganger, hver gang kanskje et kvarter, han gjorde inntrykk av å være grei og uten innbilskhet, det gikk an å snakke med ham. Han gjorde bare den uventede feiltagelse å stikke meg i nesen et referat av mitt besøk hos Hitler, der jeg skulle ha uttalt meg antijødisk. Jeg har den dag idag ikke lest dette referat enn si anerkjent det. Jeg gjøre utfall mot jødene? Dertil har jeg hatt for mange gode venner blant dem og disse venner har vært fine venner mot meg. Jeg oppfordrer i vennlighet direktøren til å lete igjennom min samlede produksjon og se om han kan finne et utfall mot jødene. (På gjengrodde stier, 1949)

I dag blir Hamsuns forfatterskap ofte kalt modernistisk. Men denne benevnelsen er ganske problematisk, den er bare delvis riktig. Det er vanskelig å finne argumenter for å hevde at hele Hamsuns forfatterskap er modernistisk. Estetisk sett representerer de fleste romanene han skrev i det 20. århundre, realistisk litteratur. Det er imidlertid liten tvil om at noen av Hamsuns tidlige verker er banebrytende modernistiske tekster. Spesielt gjelder dette Sult og Mysterier, i noen grad også Pan og Victoria. Både tematisk og fortelleteknisk kan disse tekstene sammenlignes med de romanene som man oftest forbinder med modernismebegrepet i litteraturen, altså verkene av forfattere som Joyce, Woolf, Kafka og Proust.

Det skriftstykket fra Knut Hamsuns hand som har provosert mest og samstundes vore vanskelegast å begripe, er nekrologen over Adolf Hitler som diktaren offentleggjorde i Aftenposten 7. mai 1945 – dagen før frigjeringsdagen. Her blir den tyske diktatoren hylla som ”en kriger for menneskeheten og en forkynder av evangeliet om rett for alle nasjoner”, ”en reformatorisk skikkelse av høyeste rang”; men han hadde den vanlagnaden å verke ”i en tid av den eksempelløseste råhet, som tilslutt felte ham.” Slutterklæringa overgår det meste i sin blinde loyalitet: ”Slik tør den almindelige vesteuropeer se på Adolf Hitler. Og vi, hans nære tilhengere, bøyer nu våre hoder ved hans død.”

”Jeg sitter og er hjemme her, det vil si borte, altså i mitt ess.”

Stedets betydning for kjærligheten i Pan og Landstrykere

Knut Hamsuns tre store romaner fra begynnelsen av 1890-årene, Sult, Mysterier og Pan, har, i tillegg til å ha blitt vurdert som det ypperste i forfatterskapet, vært sett som tre posisjoner i en utforsking av individets plassering i spenningsfeltet kultur–natur.

I 1917 skrev Henrik Pontoppidan en artikkel om forholdet mellom dansk litteratur og litteraturen fra nabolandene Norge og Sverige.

Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu – uansett hva som passer best – jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom! (Fra talen ved nobelprisbanketten, 1920)

Fra det øyeblikket Hamsun trer fram på den litterære scene rundt 1890, er han opptatt av det moderne menneskets sammensatte og følsomme sjelsliv.

Just nu hvirvler det opp fra undergrunnen en ny og håpefull slekt. Den er så nyss født og uskyldig, jeg leser om den, men kjenner ikke noe navn, det samme kan det være. Det er vandrelys alle tilhope, de kommer, skinner litt og blir borte. Kommer og går, som jeg kom og gikk. (På gjengrodde stier, 1949)

Barndom og ungdom: Men det var barna i alle mulige blå og røde og gule og sorte og grå klær som dominerte. Det var kanskje tyve av dem, vakre barn, mest småpiker, somme av dem store og allerede forelsket, de spaserte med de store gutter. En datter av apotekeren var omsvermet, hun satt på en kasse og hadde mottagelse. (Ringen sluttet, 1936)

Orientalerne forekommer meg å stå høyt i etisk visdom. De var fra gammel tid de lykkelige innehavere av tilfredsheten med livet, de smilte til oksidentalernes rastløse sprell og bøyet sitt hode i kontemplativ ro, de hadde nok med sitt eget. ("Festina lente", 1928)

Således har også småbyen sine storheter, sine solide huser med fine sønner og døtre, sin uforanderlighet og autoritet. Og småbyen er opptatt av sine store og følger dem med interesse, de gode småbyfolk skjøtter i grunnen sitt eget ve og vel derved, de lever i ly av makten og trives under den, slik skal det også være. (Konene ved vannposten, 1920)

Han visste at han hadde sin store menighet i byen, Kristiania kunne ikke være ham foruten, der var han i sitt element! Hva vekt lå det da på at et par trøndere eller en håndfull totninger oppsa hans blad? Det kom andre lesere i stedet, folk hvis innerste politiske meninger han nettopp hadde rammet ved sin forandrede holdning. Jo han hadde ridd større stormer av. Og han utspurte daglig Leporello om byens forhold til sakene: Men hva mener byen? Hva sier man i Grand? (Redaktør Lynge, 1893)