Like før og etter år 1900 ble skjønnlitteraturen en sentral arena for å utforske identitet, kjønn og relasjoner.

I store deler av sitt liv reiste og vandret Hamsun mye. I tenårene flakket unge Knut blant annet til Lom, Bodø, Bø i Vesterålen, Kjerringøy og Tromsø. Senere dro han til Kristiania, København, Hardanger, to ganger til Amerika på 1880-tallet, til Paris på 1890-tallet, til Finland og Kaukasus rundt århundreskiftet, flakkende rundt på innenlands hoteller og pensjonater helt fram til slutten av 1930-tallet. Og deretter til tvangsmessig opphold på både gamlehjem og psykiatrisk klinikk.

Knut Hamsun var hele sitt voksne liv et politisk menneske. Han var interessert og engasjert i det som rørte seg i samfunnet. De store endringene som preget Norge i perioden, fulgte han på nært hold. Gjennom ulike typer arbeid, reiser og sosialt samvær, gjennom det han leste og det han skrev, kom Hamsun til å sette sitt preg på omgivelsene. Men Hamsun var ingen politiker. Han deltok ikke i ordinært politisk arbeid. Han kjente dårlig til de politiske beslutningsprosessene, og hans innflytelse på disse var liten. Mer enn å bidra til å utforme det moderne samfunnet, bidro han med et bestemt blikk på det moderne samfunnet.

Det er ingen hemmelighet at forfatteres syn på litterær kvalitet gjerne henger intimt sammen med deres egne ambisjoner og litterære program.

Om sakprosaforfatteren Knut Hamsun

Jeg så direktøren to ganger, hver gang kanskje et kvarter, han gjorde inntrykk av å være grei og uten innbilskhet, det gikk an å snakke med ham. Han gjorde bare den uventede feiltagelse å stikke meg i nesen et referat av mitt besøk hos Hitler, der jeg skulle ha uttalt meg antijødisk. Jeg har den dag idag ikke lest dette referat enn si anerkjent det. Jeg gjøre utfall mot jødene? Dertil har jeg hatt for mange gode venner blant dem og disse venner har vært fine venner mot meg. Jeg oppfordrer i vennlighet direktøren til å lete igjennom min samlede produksjon og se om han kan finne et utfall mot jødene. (På gjengrodde stier, 1949)

I dag blir Hamsuns forfatterskap ofte kalt modernistisk. Men denne benevnelsen er ganske problematisk, den er bare delvis riktig. Det er vanskelig å finne argumenter for å hevde at hele Hamsuns forfatterskap er modernistisk. Estetisk sett representerer de fleste romanene han skrev i det 20. århundre, realistisk litteratur. Det er imidlertid liten tvil om at noen av Hamsuns tidlige verker er banebrytende modernistiske tekster. Spesielt gjelder dette Sult og Mysterier, i noen grad også Pan og Victoria. Både tematisk og fortelleteknisk kan disse tekstene sammenlignes med de romanene som man oftest forbinder med modernismebegrepet i litteraturen, altså verkene av forfattere som Joyce, Woolf, Kafka og Proust.

Det skriftstykket fra Knut Hamsuns hand som har provosert mest og samstundes vore vanskelegast å begripe, er nekrologen over Adolf Hitler som diktaren offentleggjorde i Aftenposten 7. mai 1945 – dagen før frigjeringsdagen. Her blir den tyske diktatoren hylla som ”en kriger for menneskeheten og en forkynder av evangeliet om rett for alle nasjoner”, ”en reformatorisk skikkelse av høyeste rang”; men han hadde den vanlagnaden å verke ”i en tid av den eksempelløseste råhet, som tilslutt felte ham.” Slutterklæringa overgår det meste i sin blinde loyalitet: ”Slik tør den almindelige vesteuropeer se på Adolf Hitler. Og vi, hans nære tilhengere, bøyer nu våre hoder ved hans død.”

”Jeg sitter og er hjemme her, det vil si borte, altså i mitt ess.”

Stedets betydning for kjærligheten i Pan og Landstrykere

Knut Hamsuns tre store romaner fra begynnelsen av 1890-årene, Sult, Mysterier og Pan, har, i tillegg til å ha blitt vurdert som det ypperste i forfatterskapet, vært sett som tre posisjoner i en utforsking av individets plassering i spenningsfeltet kultur–natur.

I 1917 skrev Henrik Pontoppidan en artikkel om forholdet mellom dansk litteratur og litteraturen fra nabolandene Norge og Sverige.

Knut Hamsun ble født som Knud Pedersen i Gudbrandsdalen 4. august 1859. Tre år etter flyttet familien til Hamarøy i Nordland. Hamarøy ble Hamsuns barndomsrike. Her vokste han opp, og her slo hjemmefølelsen rot – fedrelandsfølelsen i det små.

Markens Grøde (1917), romanen om å finne sitt sted, slå røtter og drive gård, ble til mens forfatteren var på flyttefot i hodet. Fortellingen om Sellanraa kan leses som Hamsuns drøm om stedet han ønsket for seg og sin familie, der han som Isak greide å samle rollene som far, ektemann, bonde og familieforsørger.