Hvordan kan det ha seg at Hamsun, som markedsførte seg selv som en ”moderne forfatter” gjennom skildringer av moderne splittelse og sensible menneskesinn på 1890-tallet, endte opp med å bli en refser av alt moderne, fra demokrati til leppestift?

Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu – uansett hva som passer best – jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom! (Fra talen ved nobelprisbanketten, 1920)

Fra det øyeblikket Hamsun trer fram på den litterære scene rundt 1890, er han opptatt av det moderne menneskets sammensatte og følsomme sjelsliv.

Just nu hvirvler det opp fra undergrunnen en ny og håpefull slekt. Den er så nyss født og uskyldig, jeg leser om den, men kjenner ikke noe navn, det samme kan det være. Det er vandrelys alle tilhope, de kommer, skinner litt og blir borte. Kommer og går, som jeg kom og gikk. (På gjengrodde stier, 1949)

Barndom og ungdom: Men det var barna i alle mulige blå og røde og gule og sorte og grå klær som dominerte. Det var kanskje tyve av dem, vakre barn, mest småpiker, somme av dem store og allerede forelsket, de spaserte med de store gutter. En datter av apotekeren var omsvermet, hun satt på en kasse og hadde mottagelse. (Ringen sluttet, 1936)

Orientalerne forekommer meg å stå høyt i etisk visdom. De var fra gammel tid de lykkelige innehavere av tilfredsheten med livet, de smilte til oksidentalernes rastløse sprell og bøyet sitt hode i kontemplativ ro, de hadde nok med sitt eget. ("Festina lente", 1928)

Således har også småbyen sine storheter, sine solide huser med fine sønner og døtre, sin uforanderlighet og autoritet. Og småbyen er opptatt av sine store og følger dem med interesse, de gode småbyfolk skjøtter i grunnen sitt eget ve og vel derved, de lever i ly av makten og trives under den, slik skal det også være. (Konene ved vannposten, 1920)

Han visste at han hadde sin store menighet i byen, Kristiania kunne ikke være ham foruten, der var han i sitt element! Hva vekt lå det da på at et par trøndere eller en håndfull totninger oppsa hans blad? Det kom andre lesere i stedet, folk hvis innerste politiske meninger han nettopp hadde rammet ved sin forandrede holdning. Jo han hadde ridd større stormer av. Og han utspurte daglig Leporello om byens forhold til sakene: Men hva mener byen? Hva sier man i Grand? (Redaktør Lynge, 1893)

Gud er glemt, dollaren viser seg avmektiget til å erstatte ham, mekanikken lindrer ingen sjelenød. Veien er stengt. Under disse forhold er det at Amerika bare øker farten. Amerika vil aldeles ikke la seg stanse av hindringer, det vil frem, det vil bryte seg vei. Skulle Amerika vende om? Ingenlunde! Det setter bare hundrefold mere fart på, leker orkan på kloden og jager livet op i hvitglød. Vi har jo i Europa ordet Amerikanisme, oldtiden hadde festina lente. ("Festina lente", 1928)

Jeg kommer til å huske på at jeg engang har gått til alters i kirken. Det var da jeg ble konfirmert. Presten stakk noe i munnen på meg, og bakefter lot han meg nippe til et glass. Det var mange mennesker omkring som så på det, men de holdt seg og smilte ikke. Hvorfor huske dette nu? Jeg har ikke bruk for det til noe og det er ikke visdom i det. Det hefter meg bare bort fordi jeg er glad og yrer. Hugskott kalles det visst. (På gjengrodde stier, 1949)

Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. (Landstrykere, 1927)

Jeg husker fra min barndom i Nordland en selsom natt, det var en stille sommernatt i sol. Jeg kom roende i en båt, men jeg rodde ikke, jeg hamlet og satt altså med ansiktet vendt fremover i båten. Hver sjøfugl tidde og det var intet levende å se på land. Da dukker det opp av det blanke vann et hode, vannet silet av det. Det var vel en kobbe, men den var som et vesen fra en annen verden, den lå og så på meg med åpne øyne og grundet. Dens blikk var som et menneskes … (I eventyrland, 1903)

Livet skal behandles som en kvinne. Skal man ikke være galant mot livet og la henne vinne på seg? Man skal gi seg og gi seg og la alle skatter ligge. (Rosa, 1908)

[Wergeland] slapp å bli en olding som satt og gjorde seg motbydelig for sine omgivelser ved sin elde. En gave var det til ham fra gudene, en nåde var det mot ham av gudene. Og heller ikke gled han nedover til den slappelse i sin produksjon som kanskje ville føre til en St. Olav eller en annen fin anerkjennelse, dertil ble han iallfall ikke gammel nok; nei han døde ung. (”Wergeland”, tale på Henrik Wergelands hundreårsdag 17. juni 1908)

Han var ung og uvant med sin plutselige hjelpeløshet, han satt for det meste stille, og skulle han rundt i stuen hjalp han seg med hendene og kastet seg fra stol til stol. Han var opptatt med å pønse ut en ny livsstilling, det var en rar sysselsettelse for den fødte matros, ja stundom stanset han opp av forunderlighet.

Nu kunne man jo synes at Abel fikk en farlig stor familie alt fra begynnelsen, kone, foreldre, to søstre og bestemor, det knep kanskje også i de første uker efter vielsen, men Abel og damphammeren arbeidet godt, dessuten tok hans far seg til å hjelpe til i smien, han hadde den mektigste overkropp og var især en maskin til å file. Det gikk riktig godt. (Konene ved vannnposten, 1920)

Bjørnson var klar over sin uvarighet: Tiden tar det! Har da vi andre noe vi skulle ha sagt! For min egen part sitter jeg og noterer og småskriver om en nedbrent trevilla og tenker mitt over denne affære. Borte ved nærmeste gård løper en liten hund frem og tilbake, og jeg ser at den bjeffer imot meg men det forstyrrer meg ikke. Jeg har fred, mitt sinn er rent og min samvittighet fri.

Lat spille med Vaar over Jorden!

Og ind i den store Naturens Musik

det mumler en Lyd fra mit Hjærte,

en Tak for hver Vaar jeg fik.

Kjærligheten er Guds første ord, den første tanke som seilet gjennom hans hjerne. Da han sa: Bli lys! ble det kjærlighet. Og alt han hadde skapt var såre godt og han ville intet ha ugjort igjen derav. Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker; men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod.

Han måtte rehabilitere seg ved et bedrag; når han lot gjelde at han var som andre, at han var kommensurabel, så måtte jo stakkaren bruke sin egen målestokk og overtale seg til å tro på den. Han hadde kanskje sin lille lykke ved dette, han hadde iallfall ingen annen. Kunst altsammen altså? Kunst altsammen. Men intet dårlig kunstverk. (Konene ved vannposten, 1920)