«Vinteren 18** reiste jeg til Lofoten med en av Rønnebergs fiskejakter fra Ålesund. Vi gjorde turen på knappe fire uker, jeg steg fraborde i Skroven og gav meg til å bie på båtleilighet til å komme videre. I påsken skulle en heimvitjabåt over til Saltenlandet og skjønt jeg ikke ville komme just til målet med dette båtlag fulgte jeg dog med det.»

«Det ligger en skog mellom sjøen og Benonis hus. Den er ikke Benonis skog, men en almenning, en stor blandingsskog av bartrær, bjørk og asp. På en bestemt tid om sommeren kommer folk fra to sogn sammen her og herjer og hugger av hjertens lyst; når de er ferdige og de har ført veden hjem ligger skogen stille igjen det hele år og dyr og fugler har atter idel fred.»

«Sjøen lå speilblank igår og den ligger speilblank idag. Det er indian summer og varme på øen – og o hvor det er mildhet og varme! – Men det er ingen sol. Mange år er gått siden jeg var i slik fred, kanskje tyve eller tredve år, kanskje i et tidligere liv. Men engang før, tenker jeg, må jeg vel ha smakt denne fred eftersom jeg går her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver sten og hvert strå og disse synes å bry seg om meg igjen. Vi er kjente. »

«I utværene er mange øer og det er en liten som heter Blåmandsø, den er på knapt et hundre mennesker. Men allerede naboøen er meget større, der er vel både tre og fire hundre mennesker, og der er kirke og øvrighet. Den heter Kirkeøen. Siden min barndom er det også blitt post og telegraf på Kirkeøen. (”På Blåmandsø”)»

«Husjomfruen i prestegården, Marie van Loos, står i kjøkkenvinduet og ser langt oppover veien. Hun kjenner de to deroppe ved grinden, det er uttrykkelig telegrafist Rolandsen, hennes egen forlovede, og klokkerdatteren Olga. Nu var det annen gang hun hadde sett disse to sammen i vår; hva skulle det bety? Hvis ikke jomfru van Loos hadde hatt så meget å bestille nettopp nu ville hun ha gått rett oppover veien til dem og forlangt en forklaring.»

«Jeg knæler og rækker Hænderne frem / endskønt jeg hører dit Nej. / Tag disse Blomster med Tak for dem / du pynted med paa min Vej. ("Med røde roser")»

«FØRSTE TJENER: Hvor kom du ifra? SOLDATEN: Jeg kom inn denne vei fordi jeg ikke vet hvilken vei jeg skal komme inn. FØRSTE TJENER: Men hvor skal du hen? SOLDATEN: Til prins Giorgi. Jeg kommer fra leiren.»

«Skrevet av meg. Skrevet idag for å lette mitt hjerte. Jeg har mistet min post i kafeen og mine glade dager. Alt har jeg mistet. Og kafeen var Kafé Maximilian. En ung herre i grå klær kom aften efter aften sammen med to venner og satte seg ved et av mine bord. Det kom så mange herrer, alle hadde de et vennlig ord til meg, – denne intet. Han var høy og sped, hadde bløtt, sort hår og blå øyne som han undertiden så på meg med. På hans overmunn var en liten mustasje begynt å vokse. (”Kjærlighetens slaver”)»

«Vi befinner oss først i september i St. Petersburg. Jeg skal med statsstipendium gjøre en reise til Kaukasien, til Orienten, Persien, Tyrkiet. Vi kommer fra Finland hvor vi har bodd et år. På nitten sumpige øer anla Peter den store en by for nøyaktig to hundre år siden. Neva gjennomhuller byen overalt, den er forunderlig opprevet, stykkevis, og den er forunderlig blandet: vesteuropeiske praktkaserner vrimler sammen med bysantinske kuppelbygninger og henrivende leirehuser.»

«DYRE: Nei ser du – som sagt – det er det man gjør, / man steller seg slik som man hør og bør. / Den lære skal slett ingen småfolk forakte, / selv om man, som du, er lem av de vakte.»

«Møllerens sønn gikk og tenkte. Han var en svær knekt på fjorten år, brun av sol og vind og full av mangehånde ideer. Når han ble voksen ville han bli fyrstikkmaker. Det var så deilig farlig, han kunne få svovel på fingrene så ingen torde hilse på ham. Det ville stå megen respekt av ham blant kameratene for hans uhyggelige håndverk. »

«KARENO (sitter ved skrivebordet. Han er 50 år, skjeggløs, med nesten hvitt hår, iført slitte, grå klær): Min filosofis fremtid, sier De? Det kommer jo an på om den har noen fremtid. BONDESEN (56 år, tykk, med neseklemme, litt lapset kledd, i en stol): De har dog allerede fått Deres parti. KARENO: Jeg er formann i en forening, det er alt. Folk tror den dag idag at filosofi er tenkning; jeg har ment at filosofi var livet teoretisk uttrykt ved tenkning.»

«Man reiser litt omkring, man flakker fra sted til sted og man har den skjebne å støte på mennesker igjen som man engang før har sett, møte dem plutselig, på uventede steder, så man av overraskelse ganske glemmer å ta hatten av og hilse. Dette treffer meg ofte, ja meget ofte. Det er det intet å gjøre ved. (”Dronningen av Saba”)»

«KARENO (høres tilhøyre): Det var her jeg tenkte (kommer frem efter gangveien og stiger opp på skiferberget. Han er 39 år og har aldeles grått hår). Her er et sted, tenkte jeg. HR. OTERMAN (kommer bakefter, fyldig, 60 år, jovial): Her ja (stiger likeledes opp på berget og ser seg om). Jaha. Ja, som sagt, bygg De Deres lille stue her. Jeg skjenker Dem all den grunn De vil ha.»

«FRUEN: Så, Ingeborg, nu er det bare noen lommetørklær og andre småting igjen og det kan jeg gjøre alene. Gå nu du det ærend. Kast på deg et tørkle. INGEBORG: Jaja (vil gå). FRUEN: Ja, men ta med deg kurven. INGEBORG: Å ja, det er sant (tar den største kurv full av lintøy og går forbi verandaen til baktrappen av huset).»

«I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tenker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir meg til å skrive noe ned for å forkorte tiden og for min fornøyelses skyld.»

«En fin, gylden metallrand stiger i øst hvor solen står opp. Byen begynner å våkne, det lyder allerede en og annen fjern rumling av kjerrer som søker inn i gatene fra landet, store, tunge bondekjerrer, fulle av torvvarer, av høy og slakt og favnved.»

«Så mangt, så mangt som kan hende i verden …» Redaktør Lynge (1893) tar for seg den politiske situasjonen i Norge fra Venstre ble splittet i 1888 og fram til våren 1893.

«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet.»

«Bevisstheten om at jeg var ærlig steg meg til hodet, fylte meg med en herlig følelse av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om.»