«Jeg knæler og rækker Hænderne frem / endskønt jeg hører dit Nej. / Tag disse Blomster med Tak for dem / du pynted med paa min Vej. ("Med røde roser")»

«FØRSTE TJENER: Hvor kom du ifra? SOLDATEN: Jeg kom inn denne vei fordi jeg ikke vet hvilken vei jeg skal komme inn. FØRSTE TJENER: Men hvor skal du hen? SOLDATEN: Til prins Giorgi. Jeg kommer fra leiren.»

«Skrevet av meg. Skrevet idag for å lette mitt hjerte. Jeg har mistet min post i kafeen og mine glade dager. Alt har jeg mistet. Og kafeen var Kafé Maximilian. En ung herre i grå klær kom aften efter aften sammen med to venner og satte seg ved et av mine bord. Det kom så mange herrer, alle hadde de et vennlig ord til meg, – denne intet. Han var høy og sped, hadde bløtt, sort hår og blå øyne som han undertiden så på meg med. På hans overmunn var en liten mustasje begynt å vokse. (”Kjærlighetens slaver”)»

«Vi befinner oss først i september i St. Petersburg. Jeg skal med statsstipendium gjøre en reise til Kaukasien, til Orienten, Persien, Tyrkiet. Vi kommer fra Finland hvor vi har bodd et år. På nitten sumpige øer anla Peter den store en by for nøyaktig to hundre år siden. Neva gjennomhuller byen overalt, den er forunderlig opprevet, stykkevis, og den er forunderlig blandet: vesteuropeiske praktkaserner vrimler sammen med bysantinske kuppelbygninger og henrivende leirehuser.»

«DYRE: Nei ser du – som sagt – det er det man gjør, / man steller seg slik som man hør og bør. / Den lære skal slett ingen småfolk forakte, / selv om man, som du, er lem av de vakte.»

«Møllerens sønn gikk og tenkte. Han var en svær knekt på fjorten år, brun av sol og vind og full av mangehånde ideer. Når han ble voksen ville han bli fyrstikkmaker. Det var så deilig farlig, han kunne få svovel på fingrene så ingen torde hilse på ham. Det ville stå megen respekt av ham blant kameratene for hans uhyggelige håndverk. »

«KARENO (sitter ved skrivebordet. Han er 50 år, skjeggløs, med nesten hvitt hår, iført slitte, grå klær): Min filosofis fremtid, sier De? Det kommer jo an på om den har noen fremtid. BONDESEN (56 år, tykk, med neseklemme, litt lapset kledd, i en stol): De har dog allerede fått Deres parti. KARENO: Jeg er formann i en forening, det er alt. Folk tror den dag idag at filosofi er tenkning; jeg har ment at filosofi var livet teoretisk uttrykt ved tenkning.»

«Man reiser litt omkring, man flakker fra sted til sted og man har den skjebne å støte på mennesker igjen som man engang før har sett, møte dem plutselig, på uventede steder, så man av overraskelse ganske glemmer å ta hatten av og hilse. Dette treffer meg ofte, ja meget ofte. Det er det intet å gjøre ved. (”Dronningen av Saba”)»

«KARENO (høres tilhøyre): Det var her jeg tenkte (kommer frem efter gangveien og stiger opp på skiferberget. Han er 39 år og har aldeles grått hår). Her er et sted, tenkte jeg. HR. OTERMAN (kommer bakefter, fyldig, 60 år, jovial): Her ja (stiger likeledes opp på berget og ser seg om). Jaha. Ja, som sagt, bygg De Deres lille stue her. Jeg skjenker Dem all den grunn De vil ha.»

«FRUEN: Så, Ingeborg, nu er det bare noen lommetørklær og andre småting igjen og det kan jeg gjøre alene. Gå nu du det ærend. Kast på deg et tørkle. INGEBORG: Jaja (vil gå). FRUEN: Ja, men ta med deg kurven. INGEBORG: Å ja, det er sant (tar den største kurv full av lintøy og går forbi verandaen til baktrappen av huset).»

«I de siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag. Jeg sitter her og tenker på den og på en hytte som jeg bodde i og på skogen bak hytten og jeg gir meg til å skrive noe ned for å forkorte tiden og for min fornøyelses skyld.»

«En fin, gylden metallrand stiger i øst hvor solen står opp. Byen begynner å våkne, det lyder allerede en og annen fjern rumling av kjerrer som søker inn i gatene fra landet, store, tunge bondekjerrer, fulle av torvvarer, av høy og slakt og favnved.»

«Så mangt, så mangt som kan hende i verden …» Redaktør Lynge (1893) tar for seg den politiske situasjonen i Norge fra Venstre ble splittet i 1888 og fram til våren 1893.

«Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet.»

«Bevisstheten om at jeg var ærlig steg meg til hodet, fylte meg med en herlig følelse av å være en karakter, et hvitt fyrtårn midt i et grumset menneskehav hvor vrak fløt om.»

«Hr. Oftedal holder en stilling som mangen minister kunne misunne ham. På ti år har han drevet det til å bli en av Norges nevneverdigheter, – og det i ti bevegede år, hvori større skikkelser enn hans er falt uten å huskes mer, og større evner og krefter enn hans har kjempet uten å vinne.»

«Det første som slår en reisetrett fremmed imøte og gjør ham fortumlet i Amerika, det er naturligvis den store støy, rastløsheten, det jagende liv i gatene, den urolige, forvovne ilferdighet hvormed det fares frem på alle områder. Kommer han iland i New York i sommertiden, vil det dessuten gjøre ham litt forbauset å se herrer uten frakk, uten vest, blott med bukseselene over skjorten, ta en spasertur henad gatene med sin silkekledde dame under armen. Det gjør straks et fremmed inntrykk, et fritt inntrykk; det er fart i den sort etikette.»

«Vendt mot syd, var til høyre en langbratt mektig ås. Bakom denne blå fjell. Til venstre en naken skrent; mange vannfosser nedover. Skogen var i løvspretten; den sendte god lukt med vinden til alle sider, og minte en om liv i en løvsal.»

«En hytte – den stod, som i tanker – / var muret til fjeldsidens væg; / den stod der, hvor rovdyret vanker / tog stød af en ældgammel hæg. / Naar stormen tog fart op til riften, / var stenhyttens ejer ej glad;/ da tog han die hellihge schriften – / og knælte saa ned og tilbad.»

«Tett ved en liten skogbekranset høyde, ved hvis fot en liten å snodde seg gjennom den fagre eng, lå en prektig bondegård. Den tilhørte bygdens rikeste mann Ole Aae.»