«Året er 1945. Den 26. mai kom politimesteren i Arendal til Nørholm og forkynte husarrest for min kone og meg for 30 dager. Jeg ble ikke varslet. Min kone utleverte ham på forlangende mine skytevåpen. Jeg måtte da skrive til politimesteren efterpå at jeg også hadde to store pistoler fra siste olympiaden i Paris, han kunne hente dem når han syntes.»

«Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen. (”Bonde“, 1918)»

«Når folk møter opp på bryggen til kystbåten så gir det dem ingen inntekt men heller ingen utgift, det balanserer, kanskje med fradrag for litt skoslit. Det skader da ikke nettopp, men det er sjelden at noen har litt igjen for det. En særskilt opplevelse, et syn for guder, en eller annen sann velsignelse? Nei, nei! Noen folk og kasser iland, noen folk og kasser ombord. Ingen sier noe, hverken styrmannen ved rekken eller ekspeditøren på kaien har bruk for et eneste ord, de ser i papirene og nikker. Så er det ikke mere.»

«Tredje slektledd råder nu i Jensens store krambod på Segelfoss. Grunnleggeren var Per Jensen, kallet Per på bua, det fortsatte med hans sønn Theodor, Theodor på bua, som drev det meget vidt og ble pott og panne og fremskrittsmann i byen. Det er ikke lenger siden, folk minnes ham godt, han var samtidig med gammelløytnantens sønn, han som bare brydde seg om musikk og ikke ble til noe.»

«Polden utvikler seg. Det ble et par gode sildår og almue strømmet til dette nye sted, Pauline på kramboden handlet godt og jevnt, hun var dyktig og fant utveier, det var handelsånd i henne.»

«To menn kom ruggende nordover fra nabogården, de var mørke i ansiktet og med tynt, grånet skjegg, den ene av dem bar et veivspill på ryggen. Det var visst ingen i hele grenden som hadde ventet seg noe særlig av denne dag, men så dukket disse to fremmede opp, de steg frem på et iøynefallende sted mellom husene, satte veivspillet på en stake og begynte å spille. »

«Ja vi er landstrykere på jorden. Vi vandrer veier og ulende, stundom kravler vi, stundom går vi opprett og trår hverandre ned. Som nu Daniel så trådte han ned og ble selv nedtrådt.»

«Folk fra de store byer har intet skjønn på mål og dimensjoner i småstedene. De mener de kan komme og stille seg opp på torvet og smile og være overlegne, de tror de kan le av husene og brolegningen, det mener de mangen gang. Men husker ikke eldre folk i småbyen da husene var enda mindre og brolegningen verre enn nu?»

«Det er mange som skriver om det norske Sprog og Retskrivningskomiteen nu om Dagen, Sakligheten og Spirrevippen, Løvland og Anathon Aal, Stortingsmænd og Professorer, Redaktører og Aktører. Næsten alle er enige om at vi skal ødelægge Sproget, det er tempoet i Tingen de strides om.»

«Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.»

«En mann på den nye flagghaugen, og hva skal han der? Det er vel en narrestrek av Theodor på bua igjen, men faren, han gamle Per på bua, skulle bare ha visst det! Se, hr. Holmengraa, brukseieren, han hadde flaggstang og flagg og flaggmann, det var rimelig og nødvendig, han skulle flagge for postskipene og når en svær godsbåt stimet inn til kaien med korn til møllen.»

«Hele grenden var én eiendom engang, og det som nu er gården Segelfoss var hovedsetet. Da var Segelfoss efter nordlandske forhold et helt gods på halvhundre kyr, dessuten hadde det sag, kvernbruk, teglverk og mange mil skog.»

«Nu har jeg gått inn i skogene. Ikke for det, jeg er ikke fornærmet over noe eller særlig såret av menneskenes ondskap; men når ikke skogene kommer til meg må jeg gå til dem. Slik er det. Denne gang er jeg ikke gått ut som trell og vagabond. Jeg er pengesterk og overernært, døsig av medgang, av hell, forstår du det? Jeg forlot verden som en sultan forlater fet mat og harem og blomster og ifører seg hårskjorten.»

«BLUMENSCHØN: Forsiktig nu, Irene. PIKEN: Jada. BLUMENSCHØN: Ja De sier jada, men. PIKEN: De bad meg skynde meg også. BLUMENSCHØN: Ja det gjorde jeg. Mannen kan være her hvert øyeblikk. Han som skal kjøpe sakene. PIKEN: Skal De selge alt nu? BLUMENSCHØN: Nei ta ikke så gresselig hårdt i den klokken. Det er den eneste av mine klokker som går i noen minutter.»

«Det blir visst meget bær i år. Tyttebær, krekling og multer. Ikke for det, bær kan man ikke leve av. Men det er hyggelig at de står der i marken og er vennlige for øyet. Og mangen gang er de også forfriskende å finne når man er tørst og sulten. Dette satt jeg igåraftes og tenkte på.»

«Vinteren 18** reiste jeg til Lofoten med en av Rønnebergs fiskejakter fra Ålesund. Vi gjorde turen på knappe fire uker, jeg steg fraborde i Skroven og gav meg til å bie på båtleilighet til å komme videre. I påsken skulle en heimvitjabåt over til Saltenlandet og skjønt jeg ikke ville komme just til målet med dette båtlag fulgte jeg dog med det.»

«Det ligger en skog mellom sjøen og Benonis hus. Den er ikke Benonis skog, men en almenning, en stor blandingsskog av bartrær, bjørk og asp. På en bestemt tid om sommeren kommer folk fra to sogn sammen her og herjer og hugger av hjertens lyst; når de er ferdige og de har ført veden hjem ligger skogen stille igjen det hele år og dyr og fugler har atter idel fred.»

«Sjøen lå speilblank igår og den ligger speilblank idag. Det er indian summer og varme på øen – og o hvor det er mildhet og varme! – Men det er ingen sol. Mange år er gått siden jeg var i slik fred, kanskje tyve eller tredve år, kanskje i et tidligere liv. Men engang før, tenker jeg, må jeg vel ha smakt denne fred eftersom jeg går her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver sten og hvert strå og disse synes å bry seg om meg igjen. Vi er kjente. »

«I utværene er mange øer og det er en liten som heter Blåmandsø, den er på knapt et hundre mennesker. Men allerede naboøen er meget større, der er vel både tre og fire hundre mennesker, og der er kirke og øvrighet. Den heter Kirkeøen. Siden min barndom er det også blitt post og telegraf på Kirkeøen. (”På Blåmandsø”)»

«Husjomfruen i prestegården, Marie van Loos, står i kjøkkenvinduet og ser langt oppover veien. Hun kjenner de to deroppe ved grinden, det er uttrykkelig telegrafist Rolandsen, hennes egen forlovede, og klokkerdatteren Olga. Nu var det annen gang hun hadde sett disse to sammen i vår; hva skulle det bety? Hvis ikke jomfru van Loos hadde hatt så meget å bestille nettopp nu ville hun ha gått rett oppover veien til dem og forlangt en forklaring.»